I dag blir det ingen tur, men jeg vil vise noen bilder jeg tok en marsdag for noen år siden. Det hadde vært noen vakre solnedganger flere dager på rad, men jeg hadde ikke hatt anledningen til å ta turen til stranden.
Jeg studerte himelen flere ganger den dagen, det så ut som om skyene skulle komme før kvelden. Det gikk bra og solen skinte inn stueviduet til jeg satte meg i bilen.
Jeg hadde kjørt et par hundre meter da jeg møtte en grå vegg av skodde. Tenkte med meg selv at jeg kan like godt ta turen helt fram, da det ofte varierer på denne korte biten ned til havet.
Skodden kom og gikk, og like før jeg var framme så kom solen gjennom et slør av dis. Det var en eventyrlig og trolsk følelse av å være midt oppi dette.
Jeg parkerte bilen og gikk mot stranda, det første jeg tenkte, var at det var så stille. Ingen havdur eller bølger som slo mot stranda.
Synet som møtte meg på stranda var bare så vakkert, og stillheten gjorde det hele til en annen verden.
Denne kvelden kunne en bare stå og nyte solnedgangen, og ta til seg av det som naturen og moder jord kan gi.
Bare ett menneske møtte jeg på stranden, og hun var like fasinert som meg. Så satt vi der på hver vår stein og bare tok til oss roen, stillheten og naturens vakre farger - til solen var gått ned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar